Innhold

Hjem

Historia  History 

Historikk

Dræggens Buekorps

Fjeldets Bataljon

Laksevågs Bueskyttere

Lungegaardens Buekorps

Løvstakkens Jægerkorps

Markens Bataljon

Mathismarkens Bataljon

Nordnæs Bataillon

Nygaards Bataljon

Sandvikens Bataljon

Skansens Bataljon

Skutevikens Buekorps

Sydnæs Bataljon

Vågens Bataljon

Wesselengens Bataljon


Powered by

Buekorpsenes utvikling og fremtid





Tilhørighet og patriotisme

Da buekorpsene i Bergen ble til for ca 150år siden (og gjerne tidligere), så har de betydd mye for byen og byens strøk. Gutter vokste opp i gater slik at tilhørigheten og leken gjentok mye av det de voksne holdt på med. Borgerbevebningen og marsjering opptok gutter på denne tiden og var selve drivkraften bak det gode kameratskapet i byens områder. Slik oppstod guttebandenes lek der de marsjerte og bygget sine borger. På 1850 tallet utviklet denne formen for guttelek seg til det vi i dag kaller for buekorps. Uniformering og bevæpning var selvlaget i den første tiden. Noen klarte å skaffe tilveie sabler og brukte geværer, kårder og skotteluer.

Tidlig marsjerte buekorpsene på utmarsjer og reiste på landturer. Utmarsjene gikk ofte til faste steder og noen ganger ble dette gjort i fellesskap med samarbeidende buekorps.

Et av byens buekorps på landtur i 1925

De første faner ble i noen korps selvlaget, mens andre sparte seg opp til at en kunstner kunne klatte på noen strøk på et læret. Motivene var viktig for guttene og gjengangeren var byvåpenet. Bergens motivets våpen lå gutter på den tiden sterkest på hjerte i flere buekorps. Mens korpset farger sørget en for å variere, så en kunne se hvem de var. Det var ikke alltid like populært å bruke de samme fargeband på bukser og i skotteluen. Buekorpsenes tilhørighet og patriotisme hadde sterke røtter på siste halvdel av 1800 tallet. Buekorpsene imellom var ikke alltid så glamorøs som en skulle tro. Tiden har nok på flere måter preget korpsene til mer samarbeid og felles tiltak over bydeler og grenser.

Slik kunne det ta seg ut i strøket når buekorpset var oppstilt

Fra 1860 til 1940 var patriotismen og stoltheten sterk og strøkets beboelse var buekorpsenes sterkeste støttespillere. Når korpsene marsjerte hang de ut igjennom vinduene og gikk etter korpset. Var en fra Dræggen eller fra Eidemarken så nyttet det ikke å være fremmed for det på den tiden. Når buekorpsene kom hjem fra landturer eller hadde jubileumer, så gikk folk mann av huset for å se på og dyrke sine stolte gutter. Unge gutter drev korpset og hele strøket var med. Buekorpsene var selve knutepunktet i det strøket de holdt til i.

Etterkrigstiden

Etter en krig og okkupasjon så oppstod et nytt samhold som igjen knyttet sterke band buekorpsene imellom. Det var vel knapt kun Nordnæs Bataillon som klarte å opprettholde en begrenset drift under krigen ute i Nordnæs dalen. Andre korps måtte rulle inn sine faner og legge bort sine effekter. Da krigen var slutt var mye mistet og arbeidet med å finne til rette uniformer, effekter og faner var tungt. Noen buekorps greide ikke å stable korpset på fote og ble nedlagt. Bergen som by måtte også gjenreises etter krigens skader og en viss desentralisering utgjorde at flere småkorps oppstod på 1950 og 60 tallet. Søndre bydel blomstret og en fikk opp Nattland, Minde, Legdene og Årstad Bataljoner. Løvstakkens Jegerkorps var i perioder et temmelig stort korps, mens andre korps opplevde en stagnasjon og nedtur.

Buekorps på Ladegården savnes, hvorfor ble det borte?

Når nye bydeler oppstår og fraflytting er et faktum, skjer der en rokering i buekorpsenes rekker. Mange av guttene flytter og tilhørigheten til sitt strøk svekkes. Bykjerne strøkene mister en del av sin patriotisme. Det fantes idrettslag oppigjennom tidene og en del av disse ble faktisk startet av et buekorps. Viking og Bergens Sparta ble startet henholdsvis av Skansens og Markens Bataljoner. Det fantes mange små idrettslag før krigen og senere måtte disse slå seg sammen til større enheter. Buekorpsgutter gikk både i idrettslagene og marsjerte, kombinasjonen var ikke noe problem før strøkene opplevde fraflytting til drabantbyene. Nordnæs Bataillon opplevde sin nedgang på 60 tallet, det samme de andre korpsene. Rekrutteringen som alltid hadde sin rot i nærmiljøet ble flyttet ut i distriktene rundt byen. Dette medførte at bydeler som Sandviken mistet gutter og buekorps måtte nedlegges. Wesselengens var nede i mange år før noen ill sjeler blåste liv i korpset på begynnelsen av 70 tallet. Laksevåg Bueskyttere måtte også rulle inn sine faner en lang stund før de klarte å gjenreise korpset på slutten av 70 tallet. Løvstakkens Jegerkorps som var meget stor på 50 tallet ble nedlagt fordi området ble rasert og gutter mistet interessen. I dag forsøkes korpset å gjenreises med jenter i rekkene.

 Hva er buekorpsenes fremtid og hva bør ivaretaes?

 Rekruttering

Når det gjelder buekorpsenes rekruttering så har en opplevd selve bykjernen begynner å bli tilflyttet igjen, flere ønsker å bo mer sentralt. Dette medfører at buekorpsenes strøk får flere gutter ,men også tilflyttende som ikke har sin forståelse for buekorpsene og deres tilhørighet i gater og strøk. Det å vinne tilbake den tilhørighet og patriotisme som rådde før krigen er ikke lett selv om buekorpsene har sin fulle rett på det. Bydeler og strøkenes patriotisme ble svekket og skal buekorpsene igjen få sin framtid, så må disse fundamenter finnes under soldatens ben. Før rekrutterte en i eget strøk, nå benyttes skoler i bydeler fritt for alle buekorps og det medfører ikke alltid en stabil oppslutning. Gutter går kanskje i en eller to sesonger om de ikke klarer å opprette et større kameratskap i en annen bydel så de kan reise med flere gutter til et buekorps.

Kameratskap, Patriotisme og tilhørighet

Her et eksempel på en patriot som har et hjerte for buekorpsene

Et buekorps på landtur til Voss i 1962

De fleste buekorpsene har sine egne rådslokaler til oppbevaring av effekter og tilhold sted for korpsets aktivitet. Før var det ikke alle korpsene som hadde andre steder en kjeller eller et loft hvor en kunne i det minste oppbevare effekter og ha Rådsmøter. I etterkrigstiden så har buekorpsenes aktiviteter utviklet seg. En har ofte samlinger og sammenkomster utenom sesongen. Tromme øvelser, filmkvelder, pølsefester, lek, spill og andre fellesaktiviteter med buekorpsets støttegrupper. Dette har medført at buekorpsene har i etterkrigstiden har levd under småkår på få kvadratmeter. De buekorps som har hatt muligheter til å boltre seg på og utvikle et kameratskap har ofte blitt et stort stabilt korps overtid. Det som også har gitt en del korps stabilitet er der familier har en tilhørighet og derved generasjoner av gutter i korpset. Det som kan sies er det historiske grunnfjellet til buekorpsene er patriotismen, kameratskapet og tilhørigheten. Uten disse 3 faktorer klarer ikke buekorpsene å overleve i fremtiden. Buekorpsene må arbeide for å vinne tilbake den patriotismen som engang rådde på 30 tallet. Slik at det er naturlig at gutter i gaten går i buekorpset som marsjerer der. Det neste at folket som bor der igjen støtter opp og ser på guttenes marsjering og lek i gatene. At kameratskapet igjennom alle generasjoner Gamlekarer opprettholdes slik at disse igjen møter opp og ser sitt buekorps marsjere hver onsdag eller søndag. At en gamlekar er tilgjengelig om de aktive skulle be om hjelp og støtte. Slikt bygger opp kameratskapets fremtid for de aktive til de som nå er Gamlekarer på livstid.









Copyright © by Buekorpsene i Bergen All Right Reserved.

Publisert den: 2004-03-31 (3591 lesninger)

[ Tilbake ]
Content ©